Tasman Glacier i et nøtteskall
Mange guider presenterer Tasman Glacier som et statisk isfelt, men den 23,5 kilometer lange Tasman Glacier er et bevegelig issystem. Disse fakta om Tasman Glacier plasserer New Zealands største bre helt innenfor Aoraki / Mount Cook National Park, hvor snøfall, isflyt, smelting og kalving kontinuerlig omformer dens nedre del.
Breen er ikke bare en permanent hvit overflate. Dens øvre område samler snø, snøen komprimeres til is, og den isen beveger seg gradvis mot Tasman Lake. Den synlige nedre breen har endret seg markant innen historisk tid: for et århundre siden klatret reisende 10 meter opp fra morenene for å nå overflaten til Tasman. I dag ligger isnivået 130 meter under de samme morenene.
Tasman Lake er også en relativt ny funksjon. Den begynte å dannes tidlig på 1970-tallet og eksisterte ikke før 1973. Dette forholdet mellom tilbaketrukket is og en voksende glacial innsjø forklarer hvorfor breens lengde alene ikke beskriver dens nåværende tilstand.
Breeens størrelse og struktur
Tasman Glacier strekker seg 23,5 kilometer og når opptil 4 kilometer i bredde. Den rapporterte maksimale bretykkelsen er 600 meter, mens det totale arealet er 101 kvadratkilometer. Sammen beskriver disse målingene en bred, dyp ismasse snarere enn et smalt dalbånd.
Breen starter på omtrent 3 000 meter over havet. På den høyden gir snøfall næring til akkumuleringen, hvor ny snø overlever lenge nok til å komprimeres til tettere is. Tyngdekraften driver deretter isen gradvis nedover, selv om bevegelsen er altfor langsom til å observeres direkte under et vanlig besøk.
En nyttig distinksjon er nødvendig mellom maksimal tykkelse og gjennomsnittlig dybde. Tallet på 600 meter er den største rapporterte tykkelsen, ikke dybden overalt under breen. Et separat estimat for breens areal i 1988 ga en gjennomsnittlig dybde på 160 meter. Begge tallene kan være nøyaktige fordi det ene beskriver en maksimum og det andre et gjennomsnitt over et kartlagt område.
Nesten en tredjedel av all breis i New Zealand ligger innenfor Tasman Glacier. Dens størrelse er derfor viktig nasjonalt, men dens struktur er like viktig: en høyde snøkilde gir næring til en ismasse som avsluttes ved siden av en innsjø i stedet for bare å ende på eksponert grunn.
Hvordan Tasman Glacier ble dannet
Tasman Glacier ble dannet for mer enn 18 000 år siden under den siste istiden. Det er en istidsbre som fortsatt er til stede i det moderne landskapet, opprettholdt av snøfall i høyden og redusert av smelting og kalving lenger ned i dalen.
Prosessen begynner med akkumulering. Snø som forblir år etter år komprimeres av vekten av senere snøfall. Over lange perioder blir den komprimerte snøen til breis, som deretter beveger seg sakte gjennom breen mot dens nedre ende.
Den reisen er ikke rask. Det tar omtrent 300 år for komprimert snø å ta seg gjennom Tasman Glacier og nå innsjøen. Snø som faller høyt på breen i dag tilhører derfor et langsomt bevegelig system, ikke et overflatelag som umiddelbart blir innsjøvann.
Denne forsinkelsen hjelper også til å forklare hvorfor breens respons er vanskelig å vurdere fra en sesong til en annen. En endring i snøfall på den øvre breen og en endring ved innsjøkanten skjer innenfor det samme sammenkoblede systemet, men de har ikke samme timing.
Tasman Glacier’s gamle utstrekning
Tasman Glacier var en gang en del av et mye lengre sammenkoblet issystem. Mellom 22 000 og 16 000 år siden ble is fra Murchison Glacier, Hooker Glacier og Mueller Glacier med Tasman, og skapte en ismasse som strakte seg over 115 kilometer.
Denne tidligere utstrekningen viser hvor forskjellig landskapet var under den senere istiden. De sammenkoblede breene fraktet enorme mengder is og stein gjennom dalene, og skrapte og omformet terrenget mens de avanserte og trakk seg tilbake.
Under breens siste store fremrykning, for 17 000 år siden, beveget isen seg sør langt nok til å skjære ut Lake Pukaki. Lake Pukaki er derfor en del av den bredere landformhistorien til Tasman isystemet, selv om det ikke er den samme innsjøen som Tasman Lake.
Den moderne breen er mye kortere enn det gamle 115-kilometer lange systemet. Dens nåværende målinger beskriver den gjenværende Tasman Glacier, mens det eldre tallet registrerer en tid da flere breer fungerte som en sammenkoblet masse.
Tilbaketrekning og den voksende innsjøen
Tasman Glacier-tilbaketrekning rapporteres gjennom målinger som dekker forskjellige perioder og prosesser. NASA Earth Observatory registrerte en gjennomsnittlig istilbaketrekning på 180 meter per år mellom 1990 og 2017. En separat måling fant at breen trakk seg tilbake 4,5 kilometer fra 1990 til 2015, hovedsakelig gjennom kalving.
Denne tallene er ikke motstridende. Tallet på 180 meter er en gjennomsnittlig årlig rate over perioden 1990–2017. Tallet på 4,5 kilometer er den totale tilbaketrekningen over 1990–2015, med isfronten som taper grunn hovedsakelig når blokker brøt av og falt i innsjøen. Fordi periodene er forskjellige, og fordi tilbaketrekning ikke nødvendigvis er identisk hvert år, bør de to målingene ikke behandles som utbyttbare.
De oppgitte målingene etablerer ikke en separat nåværende årlig rate av istap per år. Den tydeligste kvantifiserte årlige figuren er derfor den gjennomsnittlige 180 meter per år for 1990–2017, mens 4,5 kilometer beskriver den kumulative tilbaketrekningen i løpet av den tidligere 1990–2015 perioden.
Tasman Lake vokste parallelt med denne tilbaketrekningen. Den begynte å dannes tidlig på 1970-tallet, og før 1973 eksisterte den ikke. Innen 2011 hadde innsjøen firedoblet seg i volum sammenlignet med 1990. Den strekker seg nå til 7 kilometer, noe som gjør innsjøen til et direkte visuelt bevis på den nedre breens endrede posisjon.
Breen har også mistet vertikal is. Siden den første undersøkelsen i 1891 har Tasman Glacier krympet med 150 meter i dybde. Dette dybdetapet, den tilbaketrukne fronten og den ekspanderende innsjøen måler forskjellige aspekter av den samme langsiktige endringen.
Fra snøakkumulering til smelting
Tasman Glacier’s øvre overflate mottar betydelig sesongmessig snøfall. I løpet av vinteren og våren kan så mye som 50 meter snø akkumuleres. Etter sommersmelting kan opptil 7 meter forbli i den høyfrekvente brehodet.
Denne tallene beskriver sesongmessig breakkumulering, ikke en permanent årlig tillegg på 50 meter. Mye av snøen smelter, komprimeres eller blir en del av det langsommere isflytsystemet. Den gjenværende snøen på det høyfrekvente hodet er den delen som kan fortsette inn i senere stadier av komprimering.
Den nedre breen forteller en annen historie. For et århundre siden satt isoverflaten høyt nok til at reisende kunne klatre 10 meter opp fra morenene for å nå den. Isen ligger nå 130 meter under de morenene. Dette 130-metersfallet er en endring i overflatehøyde i forhold til det gamle morene tilgangspunktet, ikke et ekstra mål på breens horisontale tilbaketrekning.
Å lese tallene sammen gir et klarere bilde: snøfall fortsetter på den øvre breen, men den nedre isoverflaten kan fortsatt falle ettersom smelting og kalving fjerner is raskere enn breen erstatter den.
Kalvingseventet i 2011
Den 22. februar 2011 utløste jordskjelvet i Christchurch et stort kalvingsevent ved Tasman Glacier. En isblokk 1,3 kilometer lang og 300 meter høy brøt av, med en estimert masse på 30 millioner tonn.
Bruddet var stort nok til å påvirke Tasman Lake utover brefronten. Bølger på 3,5 meter rullet inn i turistbåter på innsjøen. Denne hendelsen illustrerer hvorfor kalving er sentralt for Tasman Glacier’s tilbaketrekning: is kan forlate breen plutselig i et enkelt brudd, snarere enn bare gjennom gradvis overflatesmelting.
Det viser også hvorfor innsjøen endrer måten tilbaketrekning skjer på. Når en bre avsluttes i vann, kan flytende eller delvis støttet is sprekke ved fronten. De resulterende blokkene går inn i innsjøen, hvor bevegelsen deres kan produsere bølger og endre formen på ismarginen.
2011-hendelsen var ikke hele forklaringen på langsiktig tilbaketrekning, men det var et klart eksempel på en kortvarig prosess som bidro til en mye lengre registrering av endring.
Besøke Tasman Glacier
Tasman Glacier View Track tar 30 minutter tur-retur og gir en måte å se breen og Tasman Lake uten å antyde at stien når breoverflaten. Fra utsiktspunktet kan innsjøen, terminalis og omkringliggende morene leses som sammenkoblede deler av det samme tilbaketrukne systemet.
En guidet Tasman Glacier Heli Hike tilbyr en annen type tilgang. Selve turen tar 2 timer, mens den totale opplevelsen, inkludert flyvninger og innsjekking, varer omtrent 3 timer. Det er derfor ikke bare en lengre versjon av View Track: de to alternativene involverer forskjellige måter å nærme seg breen på.
Alpine Guides Ltd har operert siden 1966 og kan spore sin arv tilbake 100 år. Den lange driftshistorien er relevant for guidet bretilgang, hvor forholdene på isen og rundt innsjøen kan endre seg.
For et kort landbasert besøk fokuserer den 30-minutters stien på observasjon. Den guidede heli-hike-formatet tilbringer betydelig lengre tid innen opplevelsen og inkluderer flytid, men ingen av alternativene endrer de grunnleggende fakta: Tasman Glacier er 23,5 kilometer lang, dens nedre is har trukket seg tilbake, og Tasman Lake ble dannet etter hvert som denne tilbaketrekningen skred frem.
Ofte stilte spørsmål
Hvor lang er Tasman Glacier?
Tasman Glacier er 23,5 kilometer lang og opptil 4 kilometer bred. Det er New Zealands største bre og ligger helt innenfor Aoraki / Mount Cook National Park. Dens lengde beskriver den nåværende breen, ikke det mye lengre 115-kilometer lange issystemet som en gang inkluderte Murchison, Hooker og Mueller-breene.
Hvor raskt trekker Tasman Glacier seg tilbake hvert år?
Tasman Glacier trakk seg tilbake med et gjennomsnitt på 180 meter per år mellom 1990 og 2017. En separat måling registrerer 4,5 kilometer tilbaketrekning fra 1990 til 2015, hovedsakelig gjennom kalving. Det første tallet er et årlig gjennomsnitt; det andre er en kumulativ avstand over en annen periode.
Når begynte Tasman Lake å dannes?
Tasman Lake begynte å dannes tidlig på 1970-tallet og eksisterte ikke før 1973. Dannelsen fulgte tilbaketrekningen av den nedre delen av Tasman Glacier. Innsjøen firedoblet seg senere i volum mellom 1990 og 2011 og strekker seg nå til 7 kilometer, og knytter innsjøvekst direkte til breens tilbaketrekning.
Hvor tykk er Tasman Glacier?
Tasman Glacier når en rapportert maksimal tykkelse på 600 meter. Det er forskjellig fra den estimerte gjennomsnittlige dybden på 160 meter registrert for dens 101 kvadratkilometer store område i 1988. Det første tallet er et maksimum; det andre er et gjennomsnitt over et kartlagt breområde.
Kan du gå for å se Tasman Glacier?
Du kan gå for å se Tasman Glacier på Tasman Glacier View Track, som tar 30 minutter tur-retur. Stien gir et utsiktspunkt over breen og Tasman Lake, men bør ikke forstås som en rute til breoverflaten. En guidet Tasman Glacier Heli Hike er en egen 2-timers aktivitet.